Hjemmeautomasjon #2 — Smarte løsninger eller smarte mennesker
Etter å ha gjort noen spede forsøk med enkle midler skjønte jeg at jeg måtte gå “all in” hvis dette skulle bli en smart løsning.
Som jeg nevnte i første post i denne serien så prøvde jeg først å sette opp noen “smarte” lyspærer, og sånt småtjafs, men oppdaget at det å bruke en app til å styre lyset ikke var spesielt smart. Ikke minst var det teit å måtte tape fast lysbryterene i på-stilling for å sørge for at folk ikke skrudde av lyset med bryteren av gammel vane…
Så jeg forsto raskt at det jeg var ute etter var “hjemmeautomasjon”, ikke “smarthus”. Jeg ville at ting skulle skje automatisk, basert på en rekke kriterier og eksterne hendelser. Og det tok ikke lang tid før jeg innså at ingen smarthusløsninger er “smarte”. De er veldig, veldig dumme. Men — og det var en vesentlig oppdagelse — jo “dummere” løsningen var, og bedre var det egentlig. For så lenge den var fleksibel nok til at den lot meg bestemme, så var det bare fint at den ellers holdt seg unna og ikke prøvde å være så fordømt smart.
La meg ta et eksempel — en av tingene som trigget meg til å begynne å se på dette i første omgang. Vi har en motorstyrt markise på verandaen. Denne har en fjernkontroll som vi kan kjøre den opp og ned med. Men ved flere anledninger hadde vi glemt å kjøre den opp om kvelden f.eks. Og så har det begynt å regne eller blåse i løpet av natta, og det har den jo ikke så godt av. Så jeg ville egentlig bare at den skulle gå opp av seg selv om kvelden. Eller — det var det som var utgangspunktet.
Men det ville jo ikke hjelpe meg spesielt mye om jeg fikk en app på telefonen som kunne kjøre den opp. Jeg hadde allerede fjernkontrollen, og den gjorde jo jobben sin, og hang stort sett pent på plassen sin ved siden av verandadøra. Så jeg tenkte at jeg trengte en “dings” som kunne emulere et trykk på fjernkontrollen om kvelden, og kjøre opp markisa hvis vi hadde glemt det.
Og når jeg først begynte å tenke på det, så kunne det jo være praktisk om den tok opp markisa automatisk også hvis det begynte å regne tidligere på dagen. I tilfelle vi var ute en tur. Eller hvis det ble mye vind. Og så kunne det være greit om den tok markisa ned automatisk hvis det kom for mye sol inn av stuevinduene.
Jeg oppdaget altså at selv så enkle ting i praksis ikke var så enkle. For selv om den skulle ta ned markisa når det ble mye sol, så var det jo ikke åpenbart hva som var “for mye sol”. Og hva hvis det var sol, men også blåste en del? Og dessuten kan det være dumt hvis den tar ned markisa hvis vi er på ferie eller bortreist…
En ekte smarthusløsning — hvis den var det minste smart — burde selvsagt skjønne alt dette. Og i en ideell verden burde det bare være sånn at smarthuset mitt oppdaget av seg selv at det var en markise der, og fant ut hvilken lys-sensor den burde forholde seg til, og dessuten kunne den holde øye med f.eks. yr.no eller Netatmo-vær-APIet for å vite noe om vind og regn — hvis den da ikke oppdaget en lokal regnsensor eller vindmåler.
Men det har jeg enda tilgode å se noen løsninger som gjør.
Og for å ta et annet eksempel, som jeg gjetter veldig mange førstereisgutter har opplevd. Man setter opp en bevegelsesdetektor i et rom for å skru på lyset. Og så går det noen timer, og så kommer noen og vil skru av lyset igjen. Men idet du har trykka på lysbryteren og skrudd av lyset og snur deg for å gå ut av rommet, så trigges bevegelses-sensoren og lyset skrur seg på igjen…
Så det er ikke løsningen som er smart i utgangspunktet. Det er du som setter den opp som må være smart. Det er du som må tenke på alle både muligheter og potensielle fallgruver. Og de er det helt essensielt at løsningen du velger faktisk gir deg rom og mulighet til å være smart, og ikke låser deg til noen få valg som er de produsenten mener er det minste de kan leve med for å få solgt løsningen sin…