NRKs lille drømmehage

NRK snakker om “frihet” — og vil gjerde inn alle i sin egen lille drømmehage.

Det var en gang sånn på internett, at man snakket om åpne formater, enkel tilgang og brukervennlighet. Så kom APPene, og alle ville ha full kontroll over brukerne sine.

Da NRK begynte å publisere nettradio på Internett, i samarbeid med Høyskolen i Østfold, så lå det linker til rene lydstrømmer for alle radiokanalene, i ulike formater, tilgjengelig for alle. Disse strømmene kunne du lytte til med hvilken som helst avspiller du ville.

Da NRK begynte å publisere podkaster på Internett, så lå det RSS-filer, med linker rett til podkastene, som alle kunne abonnere på i hvilken som helst podkast-spiller man selv ønsket.

Dette var frihet. Frihet til å velge hvordan jeg ønsker å lytte til Norsk Rikskringkastings produksjoner.

For å gjøre det enklere, så publiserte etter hvert NRK også strømmene og Podkastene sine i andre løsninger, som iTunes, TuneIn, Spotify osv.

Dette var også frihet. Jeg kunne fortsatt velge å høre NRK sine strømmer og podcaster sammen med musikk jeg selv ønsket, eller sammen med konkurrentenes podkaster og lydstrømmer publisert på de samme platformene.

Jeg kan høre en episode av Abels Tårn og så en episode av Romkapsel og så en episode av 198 land — Alt sammen i samme app, som én spilleliste, uten å hoppe fram og tilbake mellom ulike apper. Nettopp fordi podcastformatet er laget for akkurat dette.

Og jeg kan bruke verdens største Radio-app til å strømme både NRK sine kanaler og tusenvis av andre radiokanaler fra hele verden. Alt i samme app, samme brukergrensenitt. Jeg kan bytte like lett fra P1 til P4 som fra P13 til Petre.

Det er dette som er frihet.

Men det synes ikke NRK.

For NRK er frihet at de kan bestemme “når og hvordan et tilbud når publikum”. For NRK er frihet at “innholdet der finner du bare i appen og på nettsiden NRK.no”. For NRK er frihet “begeistring fra andre norske mediehus, som blant annet mente at dette ville øke investeringene fra annonsører”.

NRK setter opp en merkelig konflikt mellom det å publisere på egne platformer, og det å også være tilgjengelig andre steder. “Det er bare med full redaksjonell og publisistisk kontroll på egne plattformer vi kan klare det. Hvis vi legger alt innholdet vårt på tredjeparter, så vil de også ha kontroll på publisering, presentasjon og prioritering av innholdet”.

Den typen strådmannsargumentasjon trodde jeg NRK holdt seg for god til. Jeg har tilgode å se at noen tar til orde for at NRK skal legge alt innholdet sitt til tredjeparter. NRK skal selvsagt publisere eget innhold på egne platformer, der de har full redaksjonell og publisistisk kontroll på både presentasjon og prioritering.

Men NRK har også et ansvar og en mulighet for å nå ut til flere ved å være tilgjengelig der folk er. Så får de leve med at noen aktører gjør andre prioriteringer når det kommer til presentasjon av innholdet og hva som kommer øverst og nederst på listene.

Og hvis NRK er redde for at komersielle aktører skal “tukle med innholdet”, så er det sånt man har lisens- og brukeravtaler til. Jeg kan godt leve med at NRK har en brukeravtale som sier at hvis du skal videredistribuere eller republisere innholdet deres, så skal det gjøres uten endringer i innhold eller kvalitet, og at man f.eks. ikke får lov til å avbryte NRK-innhold med reklame eller andre ting. Helt greit. Hvis ikke de komersielle aktørene kan leve med det, så får de la være å redistribuere NRKs radio og podcaster.

Men da vil i alle fall alle ikke-komersielle løsninger, og alle de komersielle som ønsker å ha med NRKs innhold i mixen fordi det gir merverdi — og som godtar en sånn brukeravtale, de kan fortsette å gi oss brukere ekte frihet.