Opprinnelsesgaranti med teskje

Det virker som veldig mange ikke forstår konseptet med opprinnelsesgaranti for strøm. Egentlig er det veldig enkelt, men så fort man begynner å blande inn hvilke elektroner du personlig har i stikkontakten din blir det bare rot.

Man kan alltids diskutere om det fungerer etter intensjonen eller om det er den beste løsningen, men for å ta den diskusjonen er det i det minste viktig at man vet hva man snakker om. Så her er litt teskje-modus for å forklare hva opprinnelsesgarantier egentlig handler om.

La oss si at det finnes to kraftverk. Ett fornybart kraftverk som produserer 100% “grønn” strøm. Og ett kullkraftverk som er skikkelig skittent. Begge har kapasitet nok til å dekke 100% av etterspørselen.

Foran disse to kraftverkene har du en strømleverandør, som kjøper strøm fra det ene og/eller det andre kraftverket, kun basert på prisen hver av kraftverkene tar for energien de leverer, og videreselger den til forbrukerne.

Hvis kullkraft er billigst en dag, så er det dem strømleverandøren kjøper fra, hvis fornybar er billigst dagen etter, så er det dem strømleverandøren kjøper fra.

Så kommer man opp med ideen “opprinnelsesgaranti”.

Det betyr rett og slett at hvis du velger strøm med opprinnelsesgaranti fra strømleverandøren, så forplikter de seg til å kjøpe minst så mye strøm som det du trenger fra det grønne kraftverket. De kan fortsatt kjøpe all annen kraft de videreselger fra kullkraftverket hvis det er billigst en dag, men et forbruk tilsvarende det du bruker, vil alltid bli kjøpt fra det grønne kraftverket.

Så skalerer vi det opp.

Hvis 50% av forbrukerne velger strøm med opprinnelsesgaranti, så forplikter strømleverandøren seg til å kjøpe 50% av strømmen fra det fornybare kraftverket, og uansett hva prisen på kullkraft er, så vil kullkraftverket aldri få solgt mer enn 50% av kraften de potensielt kan levere. Og uansett hva prisen på fornybar er, så vil det grønne kraftverket alltid få solgt minst 50% av kapasiteten sin.

Ideen er da at dette etter hvert vil drive etterspørselen etter kullkraft så langt ned at det ikke lenger er lønnsomt å drive med kullkraft. Strømleverandøren vil ikke kunne kjøpe nok kullkraft til at kullkraftverket har råd til å fortsette produksjonen. Fordi forbrukerne har sagt at den kraften vil vi ikke ha.

Samtidig vil det gi fornybar kraft et grunnlag for videre satsing, fordi de vet at de får solgt strømmen sin, selv om den kanskje er litt dyrere å produsere enkelte dager. Og når det blir større etterspørsel etter fornybar kraft i markedet, og denne etterspørselen er basert på noe annet enn pris alene, så vil flere tørre å starte med fornybare kraftverk, og dette vil få prisen på fornybar kraft nedover på sikt.

Virkeligheten er selvsagt mer kompleks enn to kraftverk og én strømleverandør. Men det dette som er konseptet, og hele poenget med opprinnelsesgarantier. Det har null og niks med hva slags elektroner du har i stikkontakten din å gjøre, og alt med hvilke kraftverk som får mulighet til å levere strøm inn i strømnettet å gjøre.

Og dette er grunnen til at man får saker om at «Utlendinger kjøper all av den norske, rene energien» og «Strømmen du kjøper er skitnere enn du tror» osv.
Hvis f.eks. en haug av tyskere kjøper opp masse opprinnelsesgarantier, så må tyske strømleverandører gå ut til grønne strømprodusenter og kjøpe all den kraften de trenger for å oppfylle de avtalene med kundene sine.

De kjøper selvsagt ikke fysiske elektroner, men de inngår igjen en avtale med et kraftverk om at “Jeg trenger så og så mye grønn strøm i dag, i morgen og neste uke, og jeg vil betale deg for at ditt kraftverk skal produsere den”. Disse avtalene kan de godt inngå med norske kraftverk, selv om ikke den “fysiske strømmen” sendes til Tyskland.

Så vil kanskje norske strømleverandører, som ikke har solgt strøm med opprinnelsesgaranti, finne det billigste kullkraftverket i Tyskland, og si til dem at “mine kunder driter i hvordan strømmen produseres, så jeg trenger bare at du produserer masse billig strøm som jeg kan selge til dem med god margin”.

Som strømleverandør må du ha en avtale med “noen” om at de skal produsere den mengden strøm som du har solgt til dine kunder. Du kan ikke selge strøm til forbrukere i Norge (eller Tyskland) hvis du ikke har en avtale om at ett eller annet kraftverk kommer til å produsere så mye strøm som du har solgt.

Totalt sett produseres det da så mye strøm som forbrukerne kjøper (eller som strømleverandørene har inngått avtale om at skal produseres), en del produseres i Norge og en del i Tyskland, men det er tyskerne som sørger for at ikke de tyske kullkraftverkene konkurrerer ut de norske vannkraftverkene på pris (fordi de tyske strømleverandørene må gå til norske kraftverk for å inngå avtaler). Mens nordmenn sørger for å holde liv i de tyske kraftverkene i stedet for å stille krav til hvem som skal få produsere og selge strøm ut på strømnettet.